Artenara. Grønne opplevelser i rød tid – del 2

Start tidlig

Tur til Artenara krever hele dagen, så det er bare å starte tidlig. Vi kjører GC200 til Aldea. Etter litt leting finner vi GC210 og et lite skilt til Artenara. Veisystemet i Aldea kan være litt vanskelig å finne fram i, og vi må flytte litt på veisperringer og be veiarbeidere om å flytte traktoren sin. 

 Veien er smal og svingete og ikke helt sjelden stengt grunnet ras. Hvis du misliker å kjøre på bratte og smale veier med mange hårnålssvinger, er dette ikke veien for deg. Det er omtrent ikke trafikk, men man må ta det med ro, og gjerne bruke hornet foran uoversiktlige hårnålssvinger for å varsle mulige trafikanter i motgående retning. 

Las presas – demningene

Det går bratt oppover. Floraen og grønne busker og trær er upåklagelig. Nede i dalbunnen er det demninger og det glitrer i blått vann.  Den første demningen vi passerer er Presa Caidero de las Niñas, som kanskje kan oversettes med Caidero-jentenes dam.  Det har vært tørke og lite vann i dammene de siste årene, men nå har det regnet, og dammene fylles opp. Presa Caidera de las ninas skal være den første store demningen som ble bygget på Gran Canaria, og sto ferdig i midten på 1900-tallet.

Vi tar det med ro, og ser på de ville, forrevne og stupbratte fjellene som omgir oss. En gang eller to kommer det en litt mer utålmodig lokal bilist. Det er ikke mulig å kjøre forbi på den smale veien, så hvis du vil unngå en irritert kanaribonde klint til din bakre støtfanger, så er det bare å kjøre av ved en passende lomme og la han passere. Men forsiktig! Det er bratt og langt ned og veikanten er ikke alltid like godt sikret.

Presa de Siberio er en av de større dammene. Den ligger litt unna veien, og det er et fint utsiktspunkt hvor det går an å parkere og ta en pause i sola. “Tomar sol” – å sole seg – var jo ikke lov under portforbudet i fjor. Unødvendige pauser ute var forbudt i mange uker. Det er befriende at den tunge perioden med litt desperate smitteverntiltak er over.

Mandeltreblomstring i fjellene

I januar og februar står mandeltrærne i blomst over hele området. Vanligvis kommer folk langveisfra for å oppleve denne blomsterprakten. I år kom det nesten ingen besøkende. De små hotellene og restaurantene er stengt. Mandeltrærne fikk stå og skinne for seg selv og de få av oss som var til stede. Corona-viruset begrenser vår livsutfoldelse.  Vi er ikke vant til slike begrensninger. Heldigvis er det ikke portforbud hele døgnet, slik det var for et år siden. Nå kan vi reise rundt og oppleve naturen så lenge vi holder oss til smittevernreglene.

Ermita de La Candelaria er neste utsiktspunkt. Vi kan se ned i dalen mot Aldea, og skimte Bentayga og Roque Nublo i den andre retningen.  Dette er flott.

Grottehus – siden guanchenes tid.

Rundt en sving dukker grottehus opp. Rommene ligger inne i fjellet, bare fasaden er synlig. Det er litt rart å ikke se selve huset, bare en yttervegg.

En liten landsby i fjellene

Artenara ligger høyt, 1230 meter over havet. Utsikten er spektakulær mot Roque Nublo og Roque Bentayga, som en gang i tiden var hellige for guanchene,  øyas førspanske befolkning,

Bak Artenara ligger Tamadaba naturpark, med store furuskoger. Dessverre herjet skogbranner i store deler av parken for et par år siden. De spesielle furutrærne her er tilpasset brann, og nye skudd kommer ut rett fra stammen. De svidde trærne begynner å bli grønne igjen.

Kirken i Artenara, Iglesia de San Matias, har et klokketårn i rød stein fra Tamadaba. Det bor omtrent 1000 mennesker i Artenara. Små, hvite hus i gammel spansk stil preger landsbyen, som ellers er et jordbruksstrøk. Har du tid, få med deg hulekirken La Ermita de la Cuevita, med statuen av Virgen de la Cuevita. Litt vanskelig å finne med en gang. Se etter ei klokke over inngangen.

Restaurante La Cilla

Litt opp fra sentrum, kan man gå inn i en tunnel. Vel ute på andre siden er det en grotte-restaurant med fantastisk utsikt. La Cilla er vel verdt et besøk.

La “tempestad petrificada”

Forfatteren Miguel de Unamuno har fått sitt eget utsiktspunkt i Artenara: Mirador de Unamuno.

Her står han og ser utover det enorme Tejeda-krateret

“El espectáculo es imponente. Todas aquellas negras murallas de la gran caldera, con sus crestas que parecen almenadas, con sus roques enhiestos, ofrecen el aspecto de una visión dantesca.

Es una tremenda tempestad petrificada, una tempestad de fuego, de lava, más que de agua”, aseguró dejando tras su marcha la definición más repetida y famosa de la cumbre.

Después de la lava, después de los cataclismos y después de la batalla entre los elementos llegó, al fin, el momento de la palabra.”

Fritt oversatt betyr dette:

Synet er storslått. De svarte veggene i den store «kjelen» med sine fjellkamre som ser ut som murer med skyteskår. 

De stupbratte bergene kan minne om utseendet til en skremmende åpenbaring av Dante. Det er som en enorm frossen storm, en storm av ild og av lava mer enn av vann.

Etter lavaen, etter naturkatastrofene og etter kampen mellom elementene, kom, til slutt, ordets øyeblikk.

Museo Casas Cuevas i Artenara

På dette museet er det tre gamle grottehus. Sannsynligvis var grottene bolig for den pre-spanske befolkningen – guanchene.  Grottehusene ble arvet i 1962 av Santiago Aranda. Han rehabiliterte dem ifølge de typiske tradisjonelle måten husene i denne byen ble bygget på. Byrådet kjøpte grottehusene i 1993. Interiøret er utstyrt med typiske møbler i området fra 150 år tilbake i tid.

Man får et godt inntrykk av hvordan folk hadde det i grottehusene. God plass. Fantastisk utsikt. Jevn innendørs temperatur året rundt, også på svært varme sommerdager og kjølige vinternetter.