Sirener flerrer gjennom lufta. En lang rekke av brannbiler, sykebiler og politibiler kjører sakte gjennom Arguineguins gater på kvelden 5 april. Folk står i vinduer og på balkonger og applauderer. Jeg roper over til naboen: «hva foregår»? Hun roper tilbake: «det er for å vise solidaritet med alle helsearbeidere i Spania. Dette er svært rørende. Vi viser at vi står sammen».
Mange mennesker risikerer nå livet i en utrettelig kamp til fordel for oss alle. Budskapet er: vi er et samfunn. Vi kan samarbeide. Vi er ikke alene om dette». Hele nasjonen utfordres. Det er bare sammen vi kan klare dette.
Vi er med i en historisk hendelse. Verden er litt annerledes. Vi vet nå hva det vil si å leve under portforbud. Vi kan ikke gå ut hvis vi ikke har en veldig god grunn. Vi kan ikke besøke andre. Alle vanlige butikker er stengt. Vi vet nå hva sosial distansering er. Vi kan ikke ta i hverandre. En klem må være virtuell. Folk er engstelige, og kanskje litt redde for hverandre. De fleste av oss innser at våre samfunn ikke er så robuste som vi kanskje trodde. Denne gangen var det hverken terrorister eller fremmede makter som ikke bare truet oss, men som lammet hele samfunnet i løpet av dager, og satte hele verdensøkonomien på sparebluss. En skapning så liten at den ikke kan sees har vist seg å være en større trussel enn noen av oss kunne forestille oss. Kanskje vi blir flinkere til å ta vare på hverandre? Kanskje vi blir flinkere til å samarbeide over forskjellige grenser? Innser vi at godt fungerende internasjonale organisasjoner er livsviktige?
I gamle dager, for noen uker siden, betraktet mange «mykere trusler», som helse og klima, som noe sekundært, bare for de spesielt interessert. Men de færreste er i tvil nå. I tiden framover vil helsesikkerhet, smittevern, epidemiologi, virologi, økologi og naturkreftene være en selvsagt del av all nasjonal beredskaps- og sikkerhetsvurdering. Moder natur har tatt oss i nakken og ristet oss. Det bør vi ta rask lærdom av.
