Opplevelsestur til Bilbao og San Sebastian nov. 2023

Av Sven Åke Bjørke og Dagny Nyfelt

Vi pakker sokker og sko, genser og jakke. Og paraply. Ferden går nordover, til Baskerland. Prøvekanin-tur. Den Norske Klubben organiserer tur til det fuktige og litt kjølige nordvest-Spania for første gang. Turer til fastlandet er vi vant til, men ikke til steder hvor vi må regne med regn og kalde perioder på dagen.

Bakre del av Vueling/Iberia flyet fylles opp av 24 oppglødde klubb-medlemmer.  Bussen hadde hentet oss klokken 0800 i Arguineguin.  Reiseleder Mette stilte opp på bussholdeplassen og ventet. Først kom bussen for de som skulle på topptur. Så kom vår. Det er vanskelig å få tak i busser og sjåfører for tiden. Mange forsvant under covid-tiden. Mette hadde greidd å overtale sjåføren til å komme kl 0800. Han hadde tenkt seg at 0915 var et bedre tidspunkt. Men Vueling-flyet ventet ikke. Vi tok av på tiden, og landet i Bilbao ved 14-tiden. Ny buss, og hy sjåfør.  Mette fant raskt ut at alderen var 36 år. Bare ung-gutten. Aimar heter han, og eier bussen. Men kjøre buss kunne han. Smale og svingete veier ned til Bilbao by gikk som en dans, og vi sjekket inn på hotell Hesperia etter en god lunsj.  På hotellet møtte vi Tor Birger og Elisabet som kom fra Norge.

Etter en siesta, kom guiden vår.  Lille vakre Anna hadde blitt forkjølet og mistet stemmen, så langbeinte Gaetan vikarierte.

Bilbao by night

På andre siden av elva lå en merkelig bygning. Kjempemessige igloer og tårn i alle vinkler og fasonger. Det er Guggenheim-museet, sa Gaetan. Den sparer vi til i morgen. Her var det bare å begynne å spasere langs Nervion, eller Bilbao-elva som noen sa. Første stopp: Zubizuri-brua. En moderne, buet gangbru med glassbunn og lys fra undersiden. Dessverre litt glatt ved regnvær, så noen hadde lagt ei sklisikker matte på gangfeltet. Det ødela en del for lysvirkningen, men man kan jo ikke risikere at turister brekker bein og armer. Vi fortsatte forbi det gamle rådhuset og videre inn i gamlebyen.  Gaetan fortalte at Bilbao hadde vært en viktig havneby, med kaier og kraner hele veien fra innseiling og 15 kilometer innover i landet. Noen kraner var fremdeles igjen som minner. Noen av de litt eldre klubbmedlemmene, med minner fra den gang Norge var en sjøfartsnasjon, husket godt landgang i Bilbao. Den gang var byen forurenset og skitten, og elva nærmest en åpen kloakk. Nå var byen vasket og renovert, det gikk an å gå langs elva, og elvevannet rent nok til at man kunne bade i det. Mye har forandret seg de siste 30-40 år.

Gaetan forteller at Bilbao har ca 340 000 innbyggere, er hovedstaden i provinsen Bizkaya, og sentrum i baskerland. Tar man med områder i Frankrike, finnes det nærmere 6 millioner baskere. De har sitt eget språk, baskisk; et før-indoeuropeisk språk, og ikke relatert til andre språk i Europa. De baskiske provinsene er autonome, og altså til en viss grad selvstyrte. Gaetan betaler ikke skatt til sentrale myndigheter i Madrid, men til et provinsstyre. Provinsstyret i sin tur betaler en prosentsats til Madrid, og styrer ellers området i stor grad selv. Baskerne er svært bevisste sin baskiske identitet, og lærer spansk, eller rettere kastiljansk, som et fremmedspråk. Franco forbød alle andre språk enn kastiljansk. Under borgerkrigen ble Baskerland en brutal krigsskueplass, hvor tysk terrorbombing av Guernica ble et dødelig toppunkt. Mye hat og krav om hevn skapte grobunn for frigjøringskamp mot Madrid.  ETA – «Baskerland og frihet» var en baskisk,  nasjonalistisk separatistgruppe, som fra grunnleggelsen i 1959 drev væpnet kamp for å oppnå uavhengighet for sju baskiske provinser i Spania og Frankrike. ETA ble en terror-organisasjon og sto bak over 800 drap. Spanske myndigheter bygde opp en anti-terror organisasjon og drev med snik-mord på ETA-medlemmer og deres familier. ETA ble oppløst i 2018. Baskerne har nok i stor grad akseptert dagens selvstyremodell.

Gaetan mener at det er flere likheter mellom Baskerland og det autonome Islas Canarias, som også til dels styrer seg selv, selv om kanari-øyene neppe kan påberope seg et eget språk. Selvstyrte provinser er tydeligvis ofte en årsak til konflikter. Catalunya med Barcelona, er et aktuelt eksempel på politisk strid i Spania om hvorvidt det skal gis amnesti til katalanske ledere som har tatt tilflukt i Brussel de siste årene. De katalanske lederne krever skilsmisse fra Spania, og vil danne et eget land. Skal man gi amnesti til katalanske rebeller bare for å få dannet en ny spansk regjering? Hvor mye skal egentlig minoriteter få lov til å bestemme?  Det er det som er styrken og svakheten i et demokrati. Man kan spørre og diskutere. Det kan man ikke i et diktatur. Det er ikke helt lett for nordmenn å få oversikt over spansk politikk. Riktignok har vi sørlendinger, samer, finnmarkinger og bergensere som mener at de må få selvstyre. Men det blir kanskje på et annet nivå?

Vi rusler forbi teateret og inn i de smale gatene i gamlebyen. Det er på tide med en matbit. Noe å drikke kanskje også? Hva er typisk for baskerland? Gaetan har svaret.  Vi skal ikke få det litt tilfeldige spanske tapas, neida, det må bli det mer strukturerte baskiske pintxos.  – Dette baskiske språket er stadig vanskelig, også etter et glass vin.  Vinen som ble servert var txakolina.  «alkohollette, friske og mineralske hvitviner som oppleves lett perlende i starten» i følge «Meretes utvalgte» på nettet. Vinmerket uttales «Chock-oh-lee-nah» i følge det samme nettstedet.

Både pintxos og txakolina falt i smak. Det baskiske matbord passer norske ganer bra. Men for oss kanarienorskinger er været uvant. Ned mot 8 grader og litt duskregn. Genser og jakke kom godt med.

Guggenheim-museet

Kaffe-maskinen var litt treig, men spansk omelett og toast gikk ned. Etter frokost var det inn på bussen og sightseeing i Bilbao, før vi kom oss fram til museet. Hele bygget er et kunstverk i seg selv, bygget av titan, ulike sorter stein, glass, stål og vann. Det meste er tre-dimensjonalt, og alt er enormt. En kjempe-edderkopp vokter over et kunstverk laget av damp og tåke. I andre verk skal vi kunne gå inn og selv være en del av kunsten.  Museet ble åpnet i 1997, og var en del av den omfattende fornyingen av Bilbao. Bilbao skulle på kartet som kunst- og kulturby, mens bildet av havneby med skipsverft, handel og jernindustri skulle dempes. Og det ser det ut til at de har fått til.

Vi begynte i 3 etasje og jobbet oss nedover. Storslåtte saler med skulpturer og spesielle rom med lys og speileffekter som kunne få en til å svimle.  Picasso hadde fått stor plass. Hans skulpturer i bl.a. jern, er spesielle og gjør inntrykk. «Krigeren», «Jenta med hoppetau» og flere andre skulpturer krevde at betrakteren måtte delta litt for å se budskapet. Her var det mye å se, delta i og å fordøye.

 

Rioja-distriktet

Er man på opplevelsestur med Mette, blir det ikke noe hvilehjem. Etter nærmere tre timer på Guggenheim-museet, var det av gårde i bussen til vinmarkene ved Rioja. Lunsj på vinbodega og museum Villa Lucia.  Villa Lucia ligger i Laguardia, midt i Rioja Alavesa. Villa-Lucía presenterer seg selv som et sted designet for folk å nyte, oppleve og formidle mat- og vinkultur. Villa-Lucía er en tidligere rekreasjonseiendom, og er omgitt av vingårder og flere hundre år gamle landskap. Nydelig mat og vin. Alt skulle være økologisk og kortreist, og restauranten er akkreditert og godkjent av den internasjonale Slow Food-bevegelsen.

Vin-museum, vinkurs og smaking

Vi går ned i kjelleren. Vi får en innføring i hvordan druene høstes, hvordan de presses eller kanskje tråkkes på. Vinen gjærer i store kar, for etter en viss tid å helles på eikefat. Det skal være modningstid både i eiketønner og deretter på flaskene. Til slutt fikk vi se den firedimensjonale 4D-sanseopplevelsen «In the Land of Dreams». I denne høyteknologiske kortfilmen inviterer en Vinfo (vinalv) publikum til å lære om arven, tradisjonen og kulturen til Rioja Alavesa.

Tilbake i bussen. Sjåfør Aimar tar oss trygt gjennom endeløse vinmarker tilbake til Bilbao og middag på hotellet.

San Sebastian

Ny morgen, nye opplevelser. I dag er San Sebastian på Programmet. Vi synger den faste sangen for sjåfør Aimar:  «En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør» flerstemt. På norsk og spansk (kastiljansk!). Guiden Guetan forteller om landskapet vi reiser gjennom.  For oss som er vant til det tørre og gråbrune landskapet på Gran Canaria, er Baskerland et grønt og frodig landskap med store skoger, bondegårder og små landsbyer. Vi ser både kuer og sauer, men de berømte iberiske svarte grisene glimrer med sitt fravær. Vi får kanskje en smakebit på pata negra senere på dagen?

Veien er bratt og smal og slingrer seg bratt oppover. Guetan sier at nå må Mette betale. Vi kommer til en bomvei, og Mette må ut med 2,30 euro per person. Vi skal opp på utsiktspunktet: Mont Igeldo, med utsikt over San Sebastian og Baia Concha.  San Sebastian ligger nydelig til, godt skjermet av fjell på sidene, og to øyer i innseilingen til bukta formet som et hjerteskjell. Derav navnet La Concha: skjellet. Man kan skjønne at fiffen, prinser og prinsesser og adel og rikinger fra Madrid tar turen til San Sebastian på sommeren. Her er det jazz-festivaler og konserter, stor internasjonal filmfestival, og man kan spasere og vise seg fram på strandpromenaden.  Det er tre flotte strender.  Guetan tror det er 18 grader i vannet, og helt grei badetemperatur. (Sier han til oss kanariere!). Og jamen er det noen badere i vannet. Men temperaturen i lufta er bare 8-10 grader, og ingen av oss hardbarkede norskinger lar oss lokke.

Vi kan se til Biarritz, og altså «Le pay basque» i Frankrike fra der vi står. Guetan forteller at det har vært en del konflikter med Frankrike.  Napoleon hærtok landet på begynnelsen av 1800-tallet, og knuste store deler av byen. Han og hans store hær ble til slutt hivd ut. Men siden da har San Sebastian vært militarisert helt fram til begynnelsen av 1900 tallet. Tykke festningsmurer og befestninger på øyene og i selve byen.  Noen rester kan fremdeles sees.  Koselige, smale gater, bruer, små butikker og torg med kafeer og vannhull. Vi fikk lunsj i kjelleren på en restaurant rett ved katedralen. Nydelige pintxos og txakolina ble servert i store mengder. Dessverre hadde den innleide unge damen som serverte ikke helt fått med seg at vi syntes det var på sin plass med asjetter til pintxosen, ikke bare en serviett. Mette hjalp henne med å finne både tallerkener og vannglass, så det gikk seg til. – Det vil helst gå godt.

På hjemveien var vi innom flere små fiskerlandsbyer langs Biscaya-kysten. Et typisk sted er Getaria. Små skipsverft, havner, småbåthavner og hus tett i tett. Men gensere og jakker satt på. Det er om sommeren man skal være her i Biscaya når man ellers bor i Syden. – Men da må man jo trenges med alle turistene. Vanskelig å alltid få i pose og sekk.

Bilder under fra Getaria, fiskerlandsby i Biscaya og kirke med skrått gulv.

Gernika eller Guernica

Siste dag. Vi skal nå et fly til det varme Syden tidlig ettermiddag.  Det er bare å få i seg den spanske omeletten og kaffekoppen fra den vrange kaffemaskinen og hive seg på bussen. Vi skal til Urdaibai biodiversitets-reservater.  I Urdaibai forenes unike salt-myrer, hav-klipper, skoger, strender, historie, kultur, kunst og tradisjoner sies det. Skogene står utvilsomt tett og med stor artsrikdom.  Utrolig grønt og frodig. Men vi skal ikke ut og se på naturlandskap i dag. Vi skal til Guernica. Et historisk viktig sted. I følge Store norske leksikon hendte dette:

Guernica er Vizcayas gamle hovedstad og baskernes hellige by, med en gammel eik der man sverget å verne baskerområdenes nasjonalitet og tradisjoner. Eiken står der fortsatt.

Under den spanske borgerkrigen ble Guernica 26. april 1937 bombet av tyske bombefly fra Condorlegionen i Francos tjeneste. Angrepet varte i tre timer og byen ble totalt ødelagt. Det er usikkert hvor mange sivile som ble drept i flyangrepet, men det anslås fra 200 til godt over 1000 personer, avhengig av kilden. Våpenfabrikken ble ikke rammet, heller ikke den gamle eiken eller baskernes gamle parlament Casa de Juntas de Guernica. Hendelsen fikk stor oppmerksomhet i internasjonale medier fordi det var hittil det største og mest konsentrerte flyangrepet mot noe mål under krigen, og første gang i Europas historie et luftangrep mot sivile ble kjent over hele verden.

Flyangrepet mot byen inspirerte Pablo Picasso til å male bildet Guernica i protest mot krigen.

I dag guidet Anna. Hun fortalte i detalj om Gernika (Baskisk skrivemåte) og tok oss med rundt til torget, der det var markedsdag og mange mennesker samlet 26 april 1937.  Helt uten forvarsel kom tyske og italienske fly under Francos kommando inn over byen og terror-bombet sivilbefolkningen uten nåde. En åpenbar krigsforbrytelse, og en forsmak på 2. verdenskrig like om hjørnet. Vi fikk tydelig demonstrert hva psykopatiske fascist-ledere var i stand til å gjøre mot forsvarsløse mennesker. Picassos store maleri gjør sterkt inntrykk. Det er kanskje det maleri i verden som tydeligst viser krigens skånselsløse gru; dødsangst, desperasjon, fortvilelse, avmakt og raseri, forferdelse og død. Dessverre er Picassos «Guernica» skremmende aktuelt med Ukraina og Gaza som bakteppe.

Litt stillere enn vanlig fortsatte vi gjennom Urdaibais fantastiske natur på vei til flyplassen.

Takk for mange inntrykk, samvær og opplevelser i fire intense dager.

  Tekst: Sven Åke Bjørke og Dagny Nyfelt

Bilder: Sven Åke Bjørke og Mette Børresen