Så sitter vi endelig på flyet til Norge. Fire kansellerte flyavganger og en time forsinket grunnet dårlig bemanning på flyplassen i Las Palmas. Men likevel, det kjennes fint å være på vei hjem til det grønne Norge, selv om det er tre måneder senere på året enn opprinnelig planlagt. Vi gikk glipp av kirsebær og epletre i blomst. Rododendronen fikk flamme rødt i hagen uten våre beundrende blikk. Jada, naboen har sendt bilder, men det blir ikke helt det samme. Hvitveis og blåveis og musører på bjørka får vi kanskje med oss neste år?
Der godt lederskap mangler, tar COVID-19 over
Det er USAs nasjonaldag når vi er i lufta, men vi har fått med oss at mange amerikanere mangler feststemning. 130 000 amerikanere er døde av Covid-19 så langt, og smitten bare øker. Venner og slektninger sier de er engstelige, slitne og til tider rett og slett redde. Presidenten driver med fyrverkeri, serverer merkelige konspirasjonsteorier på Twitter, definerer hatgrupper, splitter og polariserer, skylder på Kina og WHO, og oppfordrer folk til rasisme og å gi blaffen i smittevernregler.
Distancia, desinfectante y mascarilla
I Vest-Europa ser det ut til at våre politikere gjør sitt beste for å forene og samarbeide. I Norge bygges litt snill, men ganske bestemt dugnadsånd. I Spania er det annerledes. Nærmer vi oss en butikk, en buss eller drosje er det på med munnbind og håndsprit. «Distancia, desinfectante y mascarilla, por favor!» Det har vært en oppblomstring igjen på fastlandet, og to områder i Catalonia er tilbake i beinhardt portforbud. På flyplassen går personalet og påminner alle som fusker at «la mascarilla» vær så god skal dekke nese og munn. På flyet serveres kun en flaske vann og ei lita pakke som det står «For your protection» på. Nei, det var ikke preventiver, men «hand sanitising gel».
Portforbudstida har vært tung
Hvilke tanker sitter vi igjen med etter disse tre månedene i unntakstilstand. «La emergencia» har ikke vært bare lett. Portforbud, eller utgangsforbud med ett daglig unntak for en voksen per husstand – rett til butikken og tilbake igjen. Barn måtte holdes innendørs. Det var straffbart å gå tur, det var straffbart å gå til stranden, det var straffbart å oppholde seg i og ved et svømmebasseng. Det var straffbart å sole seg utenfor huset. Det var straffbart å være to i bilen. Folk var redde. På fastlandet døde tusenvis.
Gran Canaria smittefri – men vil det vare?
Hvor trygge er vi på øyene egentlig? På Kanariøyene døde over 160 mennesker av Covid-19 i løpet av disse ti ukene. Det er kanskje ikke helt over ennå. Nå er Gran Canaria tilnærmet smittefritt. Men hva skjer når de økonomisk så livsviktige turistene vender tilbake? Kommer det en andre og en tredje smittebølge? Er det nok med egen-erklært helsetilstand og febermåling? Usikkerhet og utrygghet har preget tilværelsen. Folk har stått og applaudert på balkongene når ambulanser og politibiler har kjørt forbi. Naboer har snakket høyt på god avstand fra hverandre. Det er så uvant og trist og så uspansk at man ikke kan ta på hverandre. Barna tegner regnbuer og sier «Det går bra!»
Bedre og bedre dag for dag, eller?
Vi som har levd en stund, har vendt oss til at det bare blir bedre for hvert år. Vi har tatt det for gitt at i motsetning til situasjonen i mange andre land stiller vårt trygge samfunn opp om vi havner i problemer. Samfunnet har stort sett alltid vært der for oss. Men Norge er en del av verden. Nye former av farlige virus og resistente bakterier, klimaendringer, luftforurensning, flom, tørke, enorme skogbranner i Sibir, Amazonas, USA og Australia, torsken forsvunnet i Oslofjorden, utryddelse av dyre- og plantearter og nye rekorder i varmebølger, snømengder og uvær antyder at framtiden ikke er så trygg og forutsigbar lenger.
Det var ikke meningen
Plasten har vært en velsignelse. Men det var ikke meningen at den skulle havne i magen på fugl og hval eller i torsk og sei eller som gufne små rester på stranda. Det var ikke meningen å varme opp den nedre delen av atmosfæren vår og endre klimaet for alltid. Vi kan ikke si med sikkerhet i stemmen til våre barnebarn at «dere vil få det enda bedre». Nye pandemier lurer i nær framtid. Flyktningestrømmene fra stadig mer ulevelige områder sør for oss bare øker. Stadig flere dyrearter dør ut. Korallrevene og regnskogene, savannene, slåtterengene, de krystallklare ørretvannene og bekkene og det stabile vinterskiføret vi hadde tilgang til den gangen vi var unge er borte.
En ny normal?
Vi som er besteforeldre har pleid å tenke at vi har bygget opp det best mulige samfunnet for kommende slekter. Vi har kanskje det, men ordet «kanskje» synes å bli litt tyngre for hver dag. Vi har ikke lyst på «en ny normal». Vi vil ha det slik vi hadde det. Men av og til må man bare se virkeligheten i hvitøyet. «No, nunca volveremos». Vi kommer ikke tilbake til det trygge, forutsigbare samfunnet. Vi må lære oss å leve med en stadig mer uforutsigbar verden. Hvordan gjør vi det? Hvordan skal post-korona-samfunnet se ut? Hva vil vi?
Ti dager i karantene
På Gardermoen er det bare vi som kom med fly fra Gran Canaria som går med munnbind. Ingen passkontroll, ikke synlig politi eller vektere. Regnes Gran Canaria som innenriks, tro? Nei, taxfree er der for oss. Ingen nevner noe om munnbind på bussen eller om karantene. Ved forespørsel sier smittevernlegen i Oslo at kontrollen ved flyplassen kanskje er litt slapp. Men jo, dere har ti dagers karantene!
Dagny Nyfelt og Åke Bjørke