Reiseminner fra øyturen 2026 til Lanzarote og Fuerteventura
Så er turen over og vi sitter igjen med en masse inntrykk som vi etter hvert får sortert ut. Det første som slår en er egentlig hvor ulike Kanariøyene er. De spenner over det meste, fra frodige øyer til øyer der en skulle tru at det var problemer med å finne en fornuftig levevei.
Det er en viktig forutsetning for forståelsen av hva Lanzarote har å by på: Den ble rammet av kraftige vulkanutbrudd for bare ca 300 år tilbake. Dette varte i 6 år og ødela praktisk talt alt av dyrkbart landskap. Det siste utbruddet var i 1824. Alt dette førte til en massiv fraflytting fra øya og mye sult og elendighet for de som måtte bli igjen.
Som vanlig, med Mette som reiseleder og autorisert problemløser, fikk vi en opplevelse som var verd pengene.
Tirsdag 10.11
Som så ofte før var vi oppe i gryotta, nesten før de siste festløvene hadde kommet seg i seng, for å komme seg til nærmeste busstopp for å bli plukket opp av bussen der Mette holdt god oversikt over hvem som skulle komme ombord. Deretter var det rett til flyplassen for å entre et av Binter sine fly som tok oss til flyplassen på Lanzarote. Der ble vi møtt av en gammel kjenning, Felix, som tok oss med på en tur nord på øya. Der ble vi kjent med grotten ”Jameos del Agua”. Dette grottesystemet ble dannet under nevnte utbrudd. Grotten er så stor at den gir plass til underjordisk konsertsal, restaurant samt en saltvannssjø. Det ble det anledning til å fylle på med litt kaffe, te eller vann før vi dro videre til utkikksstedet Mirador del Rio der vi kunne se over til de tre små øyene like utenfor kysten. Den eneste bebodde øya, La Graciosa som også er den nærmeste, har fast bosetning og båtforbindelse med Lanzarote.
Deretter bar det videre til Haría. Dette var siste bostedet til kunstneren César Manrique, en svært innflytelsesrik person som med sitt virke har satt tydelige spor etter seg. I tillegg til kunsten var han også opptatt av å ta vare på øyas egenart, både i arkitektur og i hvordan man bebygger øys uten å ødelegge naturen. Takket være ham er det knapt nulig å se bygninger som rager høyere enn tre etasjer, med unntak av hotellet vi overnattet på.
Videre til Fundación de César Manrique. Dette er en kombinasjon av kunstutstilling og parkanlegg der en har benyttet seg av lavagrotter i tillegg til bygninger over bakkenivå.
Deretter gedigen lunsj i Monumento al Campensino før vi ble kjørt til hotellet, Beatriz Hoteles i Costa Teguise. Der fikk vi en god stund på øret før vi ristet løs og entret spisesalen til middagsbuffé – den var «ingen høydare».
Neste dag, den 11., var det Generalstreik og vi brukte tiden til å gjøre oss kjent med nærområdet, et relativt vanlig turiststed uten severdigheter av betydning. Det var storm i vindkastene, men regnet kom først etter vi var tilbake på hotellet.
Torsdagen, dag tre, var det inn i bussen til Felix. Turen gikk nordover igjen. Denne gangen til Montaña del Fuego i nasjonalparken Timanfaya. ( Det var der det buldret så fælt for en tre hundre år siden). Vi fikk en uforglemmelig tur inn i parken der det var laget veier (Smale!)som kunne kjøres med busser. Der fikk vi virkelig nærkontakt med resultatet av naturkreftenes lek med flytende lava. Vi fikk også demonstrert hvor kort det er ned til vulkanens varme indre. For eks at en kunne sette spaden i bakken og hente opp grus med temperatur godt over komfortsonen.
Deretter kjørte vi innom Salinas del Janubio, øyas største saltverk, der vi fikk en utmerket orientering fra stedets guide. Som ellers på øyene er det salt fra havvann som utvinnes og, som guiden sa, etter low tec metoden.( Umulig å hacke den!) Produksjonen drives altså etter den gamle metoden, alt med håndkraft, Der fikk vi også prøvesmake på litt tomat og ost før vi dro videre.
Vi var også innom El Golfo på vestkysten hvor de som ville kunne se Den Grønne Lagunen, mens andre benyttet anledningen til å spise medbrakt niste. Deretter besøkte vi en vingård hvor vi fikk omvisning og smaksprøver. Vi fikk også se hvordan vinstokkene vokser i groper i lavasanden, og hvordan de bygge opp levegger for å skjerme for de fremherskende vindene fra øst.
Så var det tid for å sette kursen sørover til Playa Blanca der vi entret Fred Olsens ferge som tok oss over til Fuerteventura, en tur på knappe 30 minutter. I Corralejo ble vi plukket opp av neste buss og fraktet til det nye overnattingsstedet, Hotel Elba Golf & Beach i Caleta del Fuste. Det hotellet var også stort og hadde en spisesal som var relativt kaotisk, men matmessig et hakk over den på Lanzarote!
Så fredag den 13!
Inn i en buss som ikke var akkurat siste modell. Etter hvert oppdaget vi at airconditionsanlegget kun virket på varme og det var jo bra for da slapp vi å fryse 😜. Det var deilig kaldt å komme ut til 25 grader…Men vi fikk mye interessant å se.
Vi var innom Antigua på turen til en geitefarm som også var som et gårdsmuseum. Mye interessant å se der, i tillegg til smaksprøver av egenprodusert marmelade og ost. Vi kunne også gå omkring ute og se dyrene de hadde der. Geiter, kameler, esel, hest, kalkuner høns og hunder.
Så gikk turen til Betancuria, øyas første hovedstad. Den ble etablert temmelig langt fra kysten for å unngå å bli plyndret av sjørøvere. Den er som en liten landsby der alt er konsentrert rund en kirke og et lite torg.
Lunsjen ble inntatt på Restaurante El Moral i Villaverde, en landsby ganske langt nord på øya. Øyas spesialitet, Geitekjøtt, sto på menyen. God mat og god vin, som det pleier å være.
Siste etappe ble derifra, via Corralejo, og ned kystveien til flyplassen.
Hva blir så konklusjonen?
Borte bra men hjemme ( Gran Canaria) best
Per Olav Heggem, tekst
Randi Grung-Olsen, bilder